Sokkelesten

Kokebøkene sto og støvet ned.
Musklene strittet imot som sølv dekket i vaselin.
Den ufullstendige kremen siklet tørt imot døra.
Ingen åpnet.
Ingen tenkte engang på å åpne.
Da fuglen hadde pustet sitt ham gjennom den åpne vinden, lukket alle underganger seg.
Det eneste som ville lette, var en slags kanyl.