Takstein

Jordbæret drypper likedan.
Fy gjennom frys skal ilden!

Kransekaker har alltid blitt.
Men rullen henger, og det har den alltid gjort siden den allsidige.

Tre vekk.

Rotter

Havnen kneler under alt skjelvet.
Det underligste strømmet baklengs mot den bortkomne ilden.
Hvor gjemmer sand seg?
Sand?

Sa O.A. kort - og pustet egget i retning vinden.

En til!

Under en altfor stor stein.
Sletten bøyer seg over de søkende.
Den tidligere markerte linjen er nå et vagt minne.
En frivillig flyktende blant de mange forvirrede.
Helt til alle faller og loddet lager sin krans i korsform.
De faller så fort.
Så utrolig mye fortere enn tyngdekraften lar dem falle.

Sverdrevet

Tornens røyk skummer seg over.
Det aldeles umålelige frykter deg.
En jern låser sagen.
Så var kanskje ikke bjørnen så dum allikevel?

Benken

Han trer varsomt ut.
Etter et så langt opphold her inne, ville brutal utgang være uhøflig.
Sporene gjemmer de mindre markeringene.
For de ble mindre og mindre fra den dag de selv bestemte.
Etter billioner av strenger var det ikke så mange som kom forbi den klebrige inngangen.
Men noen.

Sandfoten

Hvor mange?
Ikke nok!
Når noe blir opplyst, kaster det samtidig skygger.

Hva?
Er det varmere i skyggen enn i sola?!?