Sval

Smal
Ris
Glis
Det som teller vil jo bunne i hvordan andre definerer det man fremstår som.
Men gjør det virkelig noe?
Og hvem teller?

Bråket

Forstyrrer ALT!
KAN DU HØRE MEG ROPE?!?

Vær stille!

Nei




Jeg vil ikke.

Hysj!

Stillhet

Suvgomer

Kems danner gjennomsnittet av lens.
Bak jervens rede gjemmer treet seg.
Som et kjøtthue i et bombehull legges alt til rette for dens velvære.
For den ville ei ofre sin eksistens.
Hårfantasier.

Hals

Suverene inngangsposisjoner.
Farten iser seg som bendelormen bak benken.
Skuff på salighet lystrer de undertrykkede.
Shwoap.

Ouvan

Sekt som forsvarer.
Forventende som angriper.
Motstanden i å rykke først blir det sterkeste hjelpemiddelet mot større tap før seier.
Barken som piler av sjokoladen mestrer sitt verk den og.
Verket er bare ikke like høyt verdsatt.

Skvulp

Den dystre trang gulper opp den indre lengsel.
Svart og kald taktstrek overvåkes av ingen.
Med lystig sprang i falsett foregikk inntredningen.
Slukk visjonene for den klare virkelighet.
I all ensomhet skues verdens travle privatliv.
Men ingen andre steder skjer det mer.
Enn akkurat her.

Salveforstyrrelser

Snabelen dens vipper varsomt ut mot havet.
Brisen sukker lett og gnager på den gyngende bryggen som bare venter på fornyelse.
Som ferien er kort, vil det smaleste strået trenge frem gjennom de vanskeligste hindre.
Og pass opp.
For det er ingen vanlig sky av gass.
La det grønne og oransje bestige det eneste frittgående igjen.

Trekant

Den glinsende linsen.
Du sniker deg varsomt og forsiktig forbi.
Les skiltet før du stikker av.
Men var alt og elven vekk?
Eller vil alt og elven forbli og være?
For alle som var vil være vekk innen det som er var.

Gjestedikt

så vi prates neste helg
eller mandag, bare velg.
Jeg vil tilbake til syden,
en drue, bare fryd den.
Jeg skulle til å stikke,
men nåla stakk meg først da jeg måtte nikke.
Hadet på badet din gamle sjokolade,
må vannet gå så bare la det.

- Louise D. Bjarkmes

Dum dum

I hullet, den røde fantasi.
Ovenfor, en sønn på gli.
Temperament som vokser som sønner.
Ild som brenner i påtente tønner.
Det eksisterer en nøkkel til.
Nu, no, nå.
Nå er konkylietid.

Undersiden

Den svarte, mørke M.
På med rulleskøytene og gjør dere klare.
På scenen hang de i båndene sine.
Røde, klissete og fulle av mygg.
Medianen min er halvparten av hva den var før hallusinasjonene.
Har du tatt dem?

Mel og K

Dypp dypp og kom imot meg.
Men ikke for nære.
Du vet aldri hva en fremmed kan gjøre.
Autopilot gir en slags selvfølelse om et lukket skall.
Kan du etterlate verden bak deg?
Opp i tredje og utnyttet ned.

Apport

Den dumme apen.
HENT egget

Alle står på klippen

Slips og meg.
Ned stupet av en fallende C.
Eller D.
Hør på meg, i hvert fall 2000000.

Mvulp ihop

Regjeringen har blitt gjort før.
Gi med meg.
Boksflat og rund.
Mer kantet eller som kjolen kalte dem: kubet.
Velt nesten 40 sidelengs.
Klippen sugde magnetidéen ifra.
Libner.

Sval Kropp

Nuen sitter og aner røyken.
Bak der fra han som gikk til tåren.
Der ligger jeg.
Finn ut hvor alt det røde ble av.
Hodet mot bakken gir deg lykke.
Hør røsten som svøm.

Dueklonen

Svart under den hvite malingen.
Skal vi gå over?
Den eneste ene som kunne være helt sikker, var den eneste som trodde det han visste.
Førti burde man ha hatt.
Minst.

Jeg vet hvem du er

Jeg råtner i vannet.
Hvert åndedrett blir et dødelig trekk gjennom bjørnefellen.
Lysene i korridoren slukner og det blir mer attraktivt å famle etter ett av mange sår enn å gå.
Først nå som jeg har stått på dørmatta lenge nok, innser jeg at det ikke er noen hjemme.
For den antatt omnipotente er bare så i ett eller to av tusenvis.
Lyden av de virtuelle snøfnuggene blir ens eneste trøst blant uvitenheten.
Den eneste veien ut av korridoren er den man aldri skal ta.
Jeg vil og vil ikke bli i korridoren.
Men jeg må.

Fra himmelen

I en sky av jod dukket den frem.

Den usynlige, ettertraktede flaggermusen.

Ingen så den.

Men alle visste at den var der.

For selv elektroder som ikke lager vann, gir utspring for sin eksistens.

Uansett hva, dugger det til alt.

Og man er hva.

Jordbærsyltetøy

Slaget sved mot kinnet.
Refleksjonen skjulte detaljene som før hadde vært så godgjørende.
Den tidligere frustrasjonen hadde kvittet seg med all puls.
Mannen på broen mistet noe dyrebart.
Det er ikke bare bare.
En oppspinn dytter en annen nedover.