Sjøen

Hvitt skum som ikke valter, men glider seg selv oppover strandkanten.
Som en slakter som ikke lenger enser hva han gjør fordi det er så lenge siden han har behøvd å tenke over det.
Som et munnspill i vinden, som bare ligger og blir spilt på av vinden som aldri slutter.
Og over alt synet kan se, speiler vannet den soleklare himmelen, og blir liggende.
Liggende og presse.
Liggende og speile.
Liggende og ligge.