Celloen

Hun nærmer seg.
Lisa, med hånden tvunnet rundt buen.
Hun setter seg og plasserer celloen mellom beina.
Strøkene gjør så det renner tårer ned fra celloen.
Den gråter.
Hun gråter.
Lisa stryker hardere, og gulvet blir våtere og våtere.
Hun finner frem tre notestativer.
Et gult, et rødt, et grønt.
Hvorfor er de forskjellig farge? Hadde det ikke vært best om alle var samme farge som celloen, nemlig grønn?
Lisa skjønner ikke at ikke alle er like. Det finnes ikke perfeksjon.