Jeg vet hvem du er

Jeg råtner i vannet.
Hvert åndedrett blir et dødelig trekk gjennom bjørnefellen.
Lysene i korridoren slukner og det blir mer attraktivt å famle etter ett av mange sår enn å gå.
Først nå som jeg har stått på dørmatta lenge nok, innser jeg at det ikke er noen hjemme.
For den antatt omnipotente er bare så i ett eller to av tusenvis.
Lyden av de virtuelle snøfnuggene blir ens eneste trøst blant uvitenheten.
Den eneste veien ut av korridoren er den man aldri skal ta.
Jeg vil og vil ikke bli i korridoren.
Men jeg må.